Foreningen Hanne Østbys Fond  
   
           
 

til fremme av funksjonshemmede barns rettssikkerhet i Norge

  
           
           

Aktuelt

Foreningen Hanne Østbys Fond

til fremme av funksjonshemmede barns rettsikkerhet i Norge

Bøker vi anbefaler:
" Kjære Gabriel " av Halfdan W.Freihow, 175 sider, Font Forlag 2006
( Første gang utgitt av J.W.Cappelens Forlag i 2004 )

Kjære Gabriel er et brev fra far til sønn. Med stor kjærlighet og dypundring søker forfatteren å forstå hva som gjør Gabriel annerledes
enn andre barn, og sette ord på sorgen, men også på stolthetenog innsikten som knytter seg til opplevelsen av sønnens grunnleggende annerledeshet.
“ Vi trenger p ha en vegg i ryggen, du og jeg. Noen ganger er det nok med en håndflate som stryker, andre ganger behøver vi hele reisverkav innsikt
og fatteevne for ikke å falle, og angst. Enkelte ganger er vi hverandres vegg, iblant er du min, men ofte må jeg være din alene, for du snubler og faller så lett. Og da, Gabriel, hender det at jeg blir redd, når jeg ikke selv har noe å holde fast ved, noe å klamre meg til, bare vind og lys og åpent hav, og du ramler utefor all begripelse “

Halfdan W. Freihow er litteraturkritiker, oversetter og forlegger.
" Kjære Gabriel " er hans første bok, ble nominert til
Bragerprisen i 2004 og er oversatt i flere språk.

X

" Livsløp og hverdagsliv med utviklingshemning "

Livsberetning til personer med utviklingshemning og deres eldre foreldre.

av Kirsten Thoresen og Vigdis Hegna Myrvang. 278 sider, Forlag Aldring og helse 2008.

Boken springer ut av prosjektet " Den doble aldringen ". Undersøkelsen dreier seg om livsløp, livssituasjon og levevolkår til gamle og dere voksne barn med utviklingshemning og partenes behov for bistand.

Kirsten Thoresen er psykolog dr.philos og professor II ved HiB

Vigdis Hegna Myrvang er etnolog ph.d og seniorforsker ved FoA

 

 
 

 
   

Tilbake til institusjonene?

Bydel Sagene vil bygge en omsorgsghetto. NFU kjemper i mot. Angelique Tangen, medlem i NFU, skrev leserinnlegg i Aftenposten mot bydelens planer.

Omsorg. Er det sant, det som står i de politiske partienes programmer og i deres formuleringer om ideologi og grunnleggende prinsipper? KrF mener at ”… alle med funksjonsnedsettelse skal ha muligheter for personlig livsutfoldelse på linje med andre samfunnsborgere”. Venstre mener at et velferdssamfunn måles etter hvordan vi tar vare på de svakeste ”Vi hviler først når friheten gjelder overalt, for alle”. FrP mener at mennesker som ikke klarer seg selv skal ikke fratas ” retten til i størst mulig grad å bestemme over eget liv”. Høyre mener at ”Politikkens hovedoppgave skal alltid være å sikre grunnleggende frihet, ikke begrense den”. Er det sant, det som står i de politiske partienes programmer, bør partirepresentantene avvise planer om samlokalisering av 48 omsorgsboliger i Bydel Sagene når saken i dag behandles i Bystyret.
Oslo kommune har i strid med nasjonale føringer, reetablert institusjonsomsorgen. Personer med utviklingsnedsettelse, psykiske lidelser og rusproblemer samles under samme tak. Dette tilsløres ved å kalle prosjektene ”samlokaliserte” boliger en fritt velger. Nærmere usannhet kommer man ikke når det er kun ett alternativt å velge mellom.
Nasjonale føringer går ut på at alle skal leve vanlige liv i vanlige strøk. Ønsker noen å bo sammen, anbefales det hus med ca fire-fem boenheter for å beholde følelse av å leve i eget hjem og i et fellesskap. Samlokalisering ligner sykehjem både i ytre og indre utforming. Kontorer og et høyt antall ansatte gjør disse anleggene til en arbeidsplass bistandstrengende må bo i.
Samlokalisering er et dyrt og til dels spekulativt boligtilbud, tatt i betraktning leilighetenes størrelse, beliggenhet og standard. Leieboere har lav kjøpekraft og tilhører byens typiske lavinntektsstrøk der de fleste samlokaliserte boliger bygges. Det er ikke tilfeldig. Samlokalisering rammer de økonomisk svakeste. Er innsparingsmotivert oppfinnsomhet og mangler human livsanskuelse. Friheten begrenses ikke av funksjonsnedsettelsen alene. Disse menneskene kan ofte ikke tale sin egen sak, ytringsfrihet er ikke et funksjonelt redskap for dem. De er heller ikke medienes yndlingsgruppe. I stillhet får ufrihet gode vekstvilkår. Fattigdom gjør sitt. Friheten har ikke midler til å vinne frem. Den kampen bør byens politikere kjempe på vegne av sine svakeste, og ikke hvile før friheten gjelder overalt, for alle.